En eller annen gang i løpet av livet har du nok hørt om det å være tilstede i et øyeblikk. Hver eneste dag tar du del i nye øyeblikk - i det som skjer i livet ditt. Det er ikke ofte at jeg tenker tanken at jeg er i øyeblikket når det faktisk hender, det er slikt som kommer til meg etterpå. Senere. Eller kanskje aldri?
Hvis du tenker deg om er døgnet satt sammen av mange øyeblikk - noen større enn andre. Det "begynner" når du våkner om morgene til du drar dynen over deg igjen. Noen ganger sitter jeg igjen med den følelsen av at jeg ikke har deltatt i noen øyeblikk - følelsen av at jeg
glemte å stå opp om morgene, og bare lå i sengen til mørket kom og tok over for lyset.
Noen ganger, når jeg ser tilbake på et øyeblikk, har jeg en tendens til å analysere det på en måte. Det kan beskrives som om jeg putter øyeblikket på et mikroskop - som da forstørrer det. At resultatet alltid blir så meget bra, vil jeg ikke akkurat si. Vil heller si at det kanskje blir mer forvirring som oftest - at jeg begynner å tenke,analysere alt for mye. Hva mente h*n med det? Var det egentlig sånn det foregikk, eller så jeg bort da det
virkelig skjedde?
Ok, nå forvirrer jeg meg enda mer ved å skrivet dette - så jeg avslutter her. Jeg må virkelig slutte å tenke - kan fort bli alt for mye rot ut av det.
Men, husker dere noen fine, triste, artige etc øyeblikket fra livet så langt? Fortell
( Meg og venninnen min Elisabeth. Vil ikke si at vi ser så veldig kloke ut på dette bildet, men det beskriver ett øyeblikk veldig godt. Unnskyld Elisabeth hvis du ser dette - don't get mad on me, honey. Love you <3,,)
