ELENDIGHET

Ja, hjernen min er tom for fantasi akkurat nå, og jeg prøver hardt å finne på noe å skrive om. Men sånn i mellom tiden tenkte jeg at jeg kunne dele ett dikt med dere (selvom jeg ikke har så veldig lyst.) Til min egen beskyttelse må jeg si at dette diktet er 2-3 år gammel - det vil si at det ikke er så veldig bra. Hadde vært hyggelig med litt feedbakc,da.

"Elenedighet"

Jeg gjemmer meg i en krok, i et råttent hus.
Inni kroken er det mørkt og dystert.
Gammelt spindelvev som henger over
meg.
Bare meg, ingen andre.
Lyden av bombene som treffer bakken,
og smertehyl treffer øret mitt.

Jeg klarer så vidt å se gjennom et vindu.
Jeg ser mennekser som løper i panikk,
redde for å bli tuffet.
Mennesker som gråter over sine kjære,
som ligger der livløse på den kalde mark.

Der ute, et sted
ligger mine kjøre.
Mine egne foreldre og søsken.
Der ligger de helt alene,
venter på å bli begravet.

Det var han.
Han med den blå jakken,
blå bukse, store sko.
Han hadde hjelm,
og bar på et stort våpen.
Det var han.
Den kaldblodigemannen,
som skjøt dem.

Jeg så det med mine egne øyne.
Jeg ble redd.
Jeg løp alt jeg kunne bort,
bort fra all elendighet og hat.
Redd for å bli fjernet fra denne jord.

Å bli fjernet fra denne jord,
min største redsel.
Aldri se, høre eller føle mer.
Jeg vil bare bli et lik,
et lik under en haug med jord.


/Nette91